I morges følte jeg meg usedvanlig frisk og rask! Dusjet og stelte meg skikkelig bra på håret, og sminken fikk jeg til som om jeg hadde utdannelse i det!
Da jeg kom på jobb, falt humøret umiddelbart. Vi skulle møte den nye favoritten til sjefen i dag. Den nyansatte.
Vi satte oss alle sammen i møtesalen, og satt og ventet der som om det var dronningen selv som skulle stige inn av dørene. Og det var slik sjefen entret arenaen også. Glidende inn med knekort skjørt og tilhørende blazer og høyhælte sko.
Hun er alltid så ekkelt ulastelig antrukket i dyre antrekk og sko til gjerne 5 000 kroner. For en forkastelig livvstil hun har!
Sammen med henne kom "den nye". En litt lubben dame med de mest fantastiske øynene jeg kunne huske å ha sett! Jeg ble nesten litt lesbisk der jeg satt!
Hun hadde en rolig og litt lav stemme da hun sa "Hei, alle sammen" etter at sjefen hadde presentert henne som Hilde et-eller-annet-land.
Da en av de mannlige ansatte kommenterte noe, rødmet hun kledelig og kom med en forbausende kjapp replikk tilbake.
Hun turte til og med å la være å le da sjefen fortalte en av sine dårlige vitser!
Der og da bestemte jeg meg for at hun skulle bli MIN nye favoritt og ikke sjefens.
Hilde og sjefstispa satt i møte i et par timer, før alt var tilbake til normalen igjen. Jeg gledet meg faktisk til å bli bedre kjent med henne neste mandag da hun skulle begynne her for fullt.
-------------
Da jeg kom hjem den dagen hadde Frode lagd middag. Lasagne som vanlig, men jeg hadde da i det minste sluppet å lage den selv. Det var deilig bare det!
Etter middag ryddet jeg kjøkkenet, og så så vi "Walk the Line" mens vi lå sammenfiltret på sofaen og han spiste godteri og jeg spiste plommer til 39,95 kroner kiloen. Og fikk vondt i magen.
Før jeg sovnet, vandret tankene mine såvidt innom politimannen. Men nå var han ikke alene. Nei, han og Hilde sto og pratet sammen på en bar. Og så sovnet jeg.
30.7.06
Søndag. Fyllesyk.
En smule fyllesyk. Det skvalper i magen, og jeg får ikke i meg mat.
Jippi, kom jeg på nå, for da får jeg nullet ut alle kaloriene fra gårsdagens vinglass!
---------------
Så lenge varte den gleden. Mitt hemmelige godtelager ble hentet frem og ikke mindre enn to snickerser ble fortært.
Nederlaget føltes tungt.
Jippi, kom jeg på nå, for da får jeg nullet ut alle kaloriene fra gårsdagens vinglass!
---------------
Så lenge varte den gleden. Mitt hemmelige godtelager ble hentet frem og ikke mindre enn to snickerser ble fortært.
Nederlaget føltes tungt.
29.7.06
Lørdag. Tre glass vin is all it takes.
Nesten frisk igjen, endelig!
Brukte lang tid på badet i dag morges, og gikk i pysj til nesten elleve (!) på formiddagen! Frode lagde frokost til meg, og stellet med meg som om jeg var en liten baby.
Han var også sjarmør og ryddet kjøkken og badet mens jeg satt i sofaen og så American Idol sesong 5 finalen for n'te gang.
Utpå ettermiddagen begynte jeg å føle meg virkelig i form, og spurte Frode om ikke vi skulle ta en flaske vin i kveld. Det var han med på med en gang.
-----------
Jeg ble snydens full etter tre glass vin!
-----------
Stakkars Frode! Da det tredje glasset hadde begynt å gjøre sin virkning, hoppet jeg på ham som en kåt og vill tispe med løpetid! Jeg skulle ha ham, koste hva det koste ville!
Jeg forsøkte alle triksene mine, inkludert sitte overskrevs og gni meg opp og ned på bulen hans.
Det virket, det
Vi elsket i to timer (!), noe som er i lengste laget, selv til oss å være.
Nå er jeg sår.
Brukte lang tid på badet i dag morges, og gikk i pysj til nesten elleve (!) på formiddagen! Frode lagde frokost til meg, og stellet med meg som om jeg var en liten baby.
Han var også sjarmør og ryddet kjøkken og badet mens jeg satt i sofaen og så American Idol sesong 5 finalen for n'te gang.
Utpå ettermiddagen begynte jeg å føle meg virkelig i form, og spurte Frode om ikke vi skulle ta en flaske vin i kveld. Det var han med på med en gang.
-----------
Jeg ble snydens full etter tre glass vin!
-----------
Stakkars Frode! Da det tredje glasset hadde begynt å gjøre sin virkning, hoppet jeg på ham som en kåt og vill tispe med løpetid! Jeg skulle ha ham, koste hva det koste ville!
Jeg forsøkte alle triksene mine, inkludert sitte overskrevs og gni meg opp og ned på bulen hans.
Det virket, det
Vi elsket i to timer (!), noe som er i lengste laget, selv til oss å være.
Nå er jeg sår.
28.7.06
Fredag. Syk fremdeles.
Fremdeles syk, og i det melankolske hjørnet. Høsten nærmer seg, for trærne har begynt å kle av seg om til fargeprakten sin. Greinene på plommetreet jeg kjører forbi hver dag har blitt så tunge at de snart henger ned i bakken. Jeg skjønner ikke hvordan treet klarer å holde seg oppe! Tenk å eie det plommetreet og kunne gå ut og plukke seg litt fersk plomme sånn på ettermiddagen! Sukk.
Sukk igjen.
Og sukk igjen.
Fredags ettermiddag kom Frode hjem og var så strålende fornøyd med tingenes tilstand at jeg fikk helt dårlig samvittighet over å være syk. Han hadde fått beskjed om lønnsforhøyelse og stillingsendring, sånn at han fra nå vil være litt mer selvstendig. Det passer ham perfekt.
Jeg begynte å grue meg til jobb på mandag, og brukte store deler av fredagskvelden til det.
Sukk igjen.
Og sukk igjen.
Fredags ettermiddag kom Frode hjem og var så strålende fornøyd med tingenes tilstand at jeg fikk helt dårlig samvittighet over å være syk. Han hadde fått beskjed om lønnsforhøyelse og stillingsendring, sånn at han fra nå vil være litt mer selvstendig. Det passer ham perfekt.
Jeg begynte å grue meg til jobb på mandag, og brukte store deler av fredagskvelden til det.
27.7.06
Torsdag. Syk, men bedre.
Formen hadde blitt bedre, og jeg klarte å være våken i flere timer om gangen. Det føltes underlig etter nesten tre dager med konstant søvn.
Dette var dag nummer tre av egenmeldingen, så jeg måtte til legen for å få sykemelding. Feberen hadde ikke gitt seg, og det var ikke noe smart av meg å gå på jobb på fredagen.
Legen hadde time til klokka halv to, og jeg rakk såvidt å børste gjennom det uvaskede håret mitt før jeg måtte dra. I speilet så jeg at jeg virkelig så syk ut, og ville ikke ha noen problemer med å overtale legen min til å skrive sykemelding til meg. Det var nesten så jeg tenkte at jeg måtte ringe begravelsesbyrået for å sikre meg siste mote innen kister!
Men jeg tenkte det ikke. Bare nesten.
Da jeg snublet inn dørene på legekontoret, så jeg til min forferdelse at venteværelset var helt fullt! Ingen stoler ledige til stakkars syke meg som knapt nok hadde krefter til å dra snørra tilbake i nesa!
Jeg sukket veldig tungt, og lente meg inntil veggen for å vente på å høre navnet mitt bli ropt opp.
---------------
Ble avbrutt i skrivingen av telefon fra MMI om hva jeg kan om forsikringer
---------------
Jeg måtte vente en halvtime før jeg endelig fikk komme inn den blå døra til legen min. Det var like før jeg svimte av, for jeg hadde faktisk feber! Tror jeg!
Han dunket på ryggen og lyttet til brystet og kikket meg i hals og ører og øyne og det var like før jeg måtte legge meg med beina opp i været. Det var såvidt han trodde på meg da jeg sa jeg var for syk til å jobbe.
"Hva var det for yrke du har igjen?", sa han mens han tok pause fra pekefingerskrivingen på tastaturet.
" *host* jeg jobber på kontor", sa jeg og svelget piggtråden i halsen.
" Jaja, du får få sykemelding for i dag, men på mandag bør du være i form til å gå på jobb", mumlet han.
" Ja, jeg håper da det!", forsøkte jeg å overbevise ham om at jeg mente.
Det fikk meg til å tenke på denne nyansatte som skulle begynne hos oss snart. Hun kom sikkert til å bli godvenner med sjefstispa, og så kom de to til å rotte seg sammen mot stakkars lille meg. Det var nok sånn det kom til å bli, ja.
Etter legen gikk jeg hjem og spilte x-box resten av kvelden. SÅ syk var man da ikke at ikke tomlene fungerte, vel!
Dette var dag nummer tre av egenmeldingen, så jeg måtte til legen for å få sykemelding. Feberen hadde ikke gitt seg, og det var ikke noe smart av meg å gå på jobb på fredagen.
Legen hadde time til klokka halv to, og jeg rakk såvidt å børste gjennom det uvaskede håret mitt før jeg måtte dra. I speilet så jeg at jeg virkelig så syk ut, og ville ikke ha noen problemer med å overtale legen min til å skrive sykemelding til meg. Det var nesten så jeg tenkte at jeg måtte ringe begravelsesbyrået for å sikre meg siste mote innen kister!
Men jeg tenkte det ikke. Bare nesten.
Da jeg snublet inn dørene på legekontoret, så jeg til min forferdelse at venteværelset var helt fullt! Ingen stoler ledige til stakkars syke meg som knapt nok hadde krefter til å dra snørra tilbake i nesa!
Jeg sukket veldig tungt, og lente meg inntil veggen for å vente på å høre navnet mitt bli ropt opp.
---------------
Ble avbrutt i skrivingen av telefon fra MMI om hva jeg kan om forsikringer
---------------
Jeg måtte vente en halvtime før jeg endelig fikk komme inn den blå døra til legen min. Det var like før jeg svimte av, for jeg hadde faktisk feber! Tror jeg!
Han dunket på ryggen og lyttet til brystet og kikket meg i hals og ører og øyne og det var like før jeg måtte legge meg med beina opp i været. Det var såvidt han trodde på meg da jeg sa jeg var for syk til å jobbe.
"Hva var det for yrke du har igjen?", sa han mens han tok pause fra pekefingerskrivingen på tastaturet.
" *host* jeg jobber på kontor", sa jeg og svelget piggtråden i halsen.
" Jaja, du får få sykemelding for i dag, men på mandag bør du være i form til å gå på jobb", mumlet han.
" Ja, jeg håper da det!", forsøkte jeg å overbevise ham om at jeg mente.
Det fikk meg til å tenke på denne nyansatte som skulle begynne hos oss snart. Hun kom sikkert til å bli godvenner med sjefstispa, og så kom de to til å rotte seg sammen mot stakkars lille meg. Det var nok sånn det kom til å bli, ja.
Etter legen gikk jeg hjem og spilte x-box resten av kvelden. SÅ syk var man da ikke at ikke tomlene fungerte, vel!
26.7.06
25.7.06
Tirsdag. Sykemeldt.
Våknet opp med tett nese, piggtråd i halsen, og verk over hele kroppen.
Dette var nok straffen min for å frarøve kroppen alt godteri og bakevarer! Den protesterte høylydt, og jeg skulle da ikke være verre enn at jeg lyttet til den!
Ringte til sjefstispa på jobb og erklærte meg sykemeldt, deretter gikk jeg inn på kjøkkenet og fant frem det hemmelige godterilageret mitt. Ikke alt opp der var innenfor holdbarhetsdato, men hva gjør vel det? Jeg fortærte tre myke strimler av en Kvikk Lunsj, fire myke Marie kjeks, og tolv halslinser.
Sovna rimelig kjapt igjen etterpå, og sov til Frode kom hjem for å se om meg rundt tolv. Han hadde med wienerpecan og Kvikk Lunsj, og så hadde han kjøpt Diplom Royal sin vaniljeisboks. For det hjelper nemlig mot vonde halser, det!
Etter is og fersk Kvikk Lunsj og et hastig adjø til Frode sovnet jeg igjen og drømte om politimannen.
Resten av ettermiddagen og kvelden gikk med til selvmedlidenhet og syting.
Dette var nok straffen min for å frarøve kroppen alt godteri og bakevarer! Den protesterte høylydt, og jeg skulle da ikke være verre enn at jeg lyttet til den!
Ringte til sjefstispa på jobb og erklærte meg sykemeldt, deretter gikk jeg inn på kjøkkenet og fant frem det hemmelige godterilageret mitt. Ikke alt opp der var innenfor holdbarhetsdato, men hva gjør vel det? Jeg fortærte tre myke strimler av en Kvikk Lunsj, fire myke Marie kjeks, og tolv halslinser.
Sovna rimelig kjapt igjen etterpå, og sov til Frode kom hjem for å se om meg rundt tolv. Han hadde med wienerpecan og Kvikk Lunsj, og så hadde han kjøpt Diplom Royal sin vaniljeisboks. For det hjelper nemlig mot vonde halser, det!
Etter is og fersk Kvikk Lunsj og et hastig adjø til Frode sovnet jeg igjen og drømte om politimannen.
Resten av ettermiddagen og kvelden gikk med til selvmedlidenhet og syting.
24.7.06
Mandag. Kræsjmøte på Mega.
Slankehysteriet har satt inn, og jeg gikk på stedet hvil mens jeg smørte frokost, mens jeg pusset tenner, og da jeg skulle ut i bilen, gikk jeg to runder rundt den før jeg kjørte til jobb.
På jobben var sjefstispa kommet tilbake, og hun så alarmerende blid og fornøyd ut. Hun smilte og sa godmorgen og kalte alle inn til et kjapt møte.
Hun kunne fortelle at vi skulle få en ny kollega. En kvinnelig sådan. Hun skulle komme innom allerede i neste uke og hilse på alle, og så begynne for fullt uka etter. Jippi, tenkte jeg.
Resten av dagen gikk ganske raskt, og da klokka var fire, kunne jeg sette meg i bilen og dra hjem. Jeg måtte selvfølgelig innom Mega for å handle, og hvem andre enn politimannen står i grønnsaksdisken og kjenner på tomatene??
Jeg stilte meg opp på litt avstand, og fulgte nøye med hvordan hendene hans befølte tomatene. For det var det de gjorde, faktisk! De befølte tomatene! Nesten kjærlig, så det ut som.
Jeg så det som i sakte film, at han la fingrene sine rundt tomaten, strøk litt over den før han klemte den forsiktig. Hadde jeg vært et kamera, ville jeg zoomet inn på hånden hans!
Så gikk han over til agurkene, og da rødmet jeg og måtte se vekk!
Jeg hadde glemt hva jeg skulle handle, og funderte veldig på hvorfor jeg aldri hadde sett ham her før? Eller hadde jeg det, men siden han ikke hadde gått i uniform så hadde jeg bare ikke lagt merke til ham?
Jo, jeg ville nok gjort det.
Han hadde ikke solbriller på her inne, og jeg håpte jeg skulle få et glimt av øynene hans. Kanskje de var brune? Eller grønne? Eller grå?
Det var det jeg gikk og tenkte på da jeg gikk langs hyllene som inneholdt suppeposer, pizzafyll og sauser og plutselig kom på at jeg skulle jo ha kjøttpålegg! Jeg kastet meg rundt, og kjente et dunk i hodet, og mistet nesten balansen et øyeblikk! Brillene ramlet på gulvet, og glasset falt ut av den ene siden. Jeg begynte nesten å gråte, fordi det var vondt og fordi det var flaut alt sammen.
"Ditte va ikkje meininga, altså. E e så utrule lei me!" kom det ovenfra et sted.
Jeg turte ikke å se opp. Ikke kom og si at jeg hadde kræsjet med Stig, politimannen?
Glasset ville ikke tilbake i innfatningen, og jeg fiklet vel ekstra lenge med det der jeg satt på kne foran ertesuppe og brun saus.
"Treng du hjelp med det?"
"Nei takk, det går greit", fikk jeg stotret fram.
Nå måtte jeg snart reise meg, og tok omsider tak i alle kreftene jeg hadde og fikk rettet ut beina på en meget lite elegant måte så jeg kom meg opp i stående. Det ville bli kul i panna, kjente jeg, for det banket godt, og jeg ble enda litt mer svimmel. Heldigvis stod jeg slik til at jeg kunne støtte meg på hylla uten at alt raste ned. Det var liksom bare det som manglet nå.
Jeg vågde meg endelig på å kikke opp og inn i øynene hans. De var grå! Jeg smilte fort, og sa takk for hjelpen og så svinset jeg meg bortover mot kjøttpålegget.
Brillene lå ødelagde i lommen, men optikeren min hadde lokaler like over veien for Mega, og der var det åpent til syv. Jeg slapp å betale for å sette inn igjen glasset.
Resten av veien hjemover satt jeg bare og håpte på at jeg aldri skulle treffe politimannen igjen. Bokstavelig talt.
På jobben var sjefstispa kommet tilbake, og hun så alarmerende blid og fornøyd ut. Hun smilte og sa godmorgen og kalte alle inn til et kjapt møte.
Hun kunne fortelle at vi skulle få en ny kollega. En kvinnelig sådan. Hun skulle komme innom allerede i neste uke og hilse på alle, og så begynne for fullt uka etter. Jippi, tenkte jeg.
Resten av dagen gikk ganske raskt, og da klokka var fire, kunne jeg sette meg i bilen og dra hjem. Jeg måtte selvfølgelig innom Mega for å handle, og hvem andre enn politimannen står i grønnsaksdisken og kjenner på tomatene??
Jeg stilte meg opp på litt avstand, og fulgte nøye med hvordan hendene hans befølte tomatene. For det var det de gjorde, faktisk! De befølte tomatene! Nesten kjærlig, så det ut som.
Jeg så det som i sakte film, at han la fingrene sine rundt tomaten, strøk litt over den før han klemte den forsiktig. Hadde jeg vært et kamera, ville jeg zoomet inn på hånden hans!
Så gikk han over til agurkene, og da rødmet jeg og måtte se vekk!
Jeg hadde glemt hva jeg skulle handle, og funderte veldig på hvorfor jeg aldri hadde sett ham her før? Eller hadde jeg det, men siden han ikke hadde gått i uniform så hadde jeg bare ikke lagt merke til ham?
Jo, jeg ville nok gjort det.
Han hadde ikke solbriller på her inne, og jeg håpte jeg skulle få et glimt av øynene hans. Kanskje de var brune? Eller grønne? Eller grå?
Det var det jeg gikk og tenkte på da jeg gikk langs hyllene som inneholdt suppeposer, pizzafyll og sauser og plutselig kom på at jeg skulle jo ha kjøttpålegg! Jeg kastet meg rundt, og kjente et dunk i hodet, og mistet nesten balansen et øyeblikk! Brillene ramlet på gulvet, og glasset falt ut av den ene siden. Jeg begynte nesten å gråte, fordi det var vondt og fordi det var flaut alt sammen.
"Ditte va ikkje meininga, altså. E e så utrule lei me!" kom det ovenfra et sted.
Jeg turte ikke å se opp. Ikke kom og si at jeg hadde kræsjet med Stig, politimannen?
Glasset ville ikke tilbake i innfatningen, og jeg fiklet vel ekstra lenge med det der jeg satt på kne foran ertesuppe og brun saus.
"Treng du hjelp med det?"
"Nei takk, det går greit", fikk jeg stotret fram.
Nå måtte jeg snart reise meg, og tok omsider tak i alle kreftene jeg hadde og fikk rettet ut beina på en meget lite elegant måte så jeg kom meg opp i stående. Det ville bli kul i panna, kjente jeg, for det banket godt, og jeg ble enda litt mer svimmel. Heldigvis stod jeg slik til at jeg kunne støtte meg på hylla uten at alt raste ned. Det var liksom bare det som manglet nå.
Jeg vågde meg endelig på å kikke opp og inn i øynene hans. De var grå! Jeg smilte fort, og sa takk for hjelpen og så svinset jeg meg bortover mot kjøttpålegget.
Brillene lå ødelagde i lommen, men optikeren min hadde lokaler like over veien for Mega, og der var det åpent til syv. Jeg slapp å betale for å sette inn igjen glasset.
Resten av veien hjemover satt jeg bare og håpte på at jeg aldri skulle treffe politimannen igjen. Bokstavelig talt.
23.7.06
Søndag. Krympende klær.
Ingenting av betydning skjedde, bortsett fra at jeg gikk på vekta og fikk akutte kvalmefornemmelser. Når høsten kommer, må man ned i vekt! Det vil si jeg. En ufordragelig smak av erkjennelse over at det ikke var vaskemaskinen som krympet buksene mine kom sigende. Jeg var blitt feit igjen! Skikkelig feit!
Nå skal godteri, bakevarer og is kun benyttes i krisetilfeller og bursdager. Hvilket vil si nesten aldri.
Nå skal godteri, bakevarer og is kun benyttes i krisetilfeller og bursdager. Hvilket vil si nesten aldri.
22.7.06
Lørdag. Andre møte med Stig.
Måtte jobbe litt i dag. Kjørte hjemmefra halv ti, og satt til to. På vei hjem igjen merket jeg at jeg ubevisst kikket etter ny kontroll der jeg hadde blitt stoppet i går.
Jeg måtte handle litt inn til kveldskosen, så jeg parkerte ved Mega. I kveld skulle jeg lage biff med stekt sopp og maiskolber til. Og vi skulle drikke vin, hadde vi bestemt oss for.
For å lette litt på min egen dårlige samvittighet, kjøpte jeg en pose smågodt til Frode, så kunne han kose seg med den etter maten.
Da jeg stod i kassen, hadde jeg en mor med to snørrunger bak meg, og foran meg stod en mann i 60-årene. Dama bak meg dreiv hele tida og kjeftet på ungene, og truet med ting som å ta fra dem Playstation og stenge dem inne på kottet og ingenting barnetvgodt. Det hjalp ikke det spøtt.
Mannen foran meg hadde akkurat betalt, og varene mine rullet nedover mot kassen for bipping.
Plutselig blir det helt stille bak meg, og en mann presser seg forbi meg og skal si noe til kassadama. Blodsukkeret mitt var ganske lavt og jeg kjente jeg begynte å bli en smule irritert. Jeg skulle akkurat til å åpne munnen for å lire av meg noe, da jeg kjente duften av etterbarberingsvannet hans. I neste øyeblikk hørte jeg en varm sunnmørsstemme som fortalte kassadama at han hadde betalt for den brokkolien han hadde i hånda, men at han hadde vært og byttet den.
Det støkk til i magen min, for det var jo politimannen!! Stig, som jeg kalte ham!
Kassadamen smilte og rødmet, og mumlet noe usammenhengende. Hun viste ikke den sjarmen jeg hadde gjort dagen i forveien, og var ikke vittig i det hele tatt.
Jeg tenkte at jeg nok hadde gjort et mye bedre inntrykk hos ham enn denne stakkars kassadamen. Hun var jo ikke "verdensvante meg" slik som jeg var.
Likevel kjente jeg et stikk av sjalusi over at det var hun som var mottakeren for det skjønne smilet hans i dag, slik jeg hadde vært i går. Hun ble plutselig dagens nyhet for ham, mens jeg nå sikkert bare var et vagt minne og knapt nok det.
Snørrungene bak meg hadde startet opp igjen for fullt, og jeg må si at det finnes ikke bedre prevensjon enn sånne unger!
Jeg gikk ut av køen og bort til stablene med øl. I kveld skulle jeg drikke meg så full at jeg ikke lenger hadde evne til å kjenne på dette forferdelige sviket.
Jeg måtte handle litt inn til kveldskosen, så jeg parkerte ved Mega. I kveld skulle jeg lage biff med stekt sopp og maiskolber til. Og vi skulle drikke vin, hadde vi bestemt oss for.
For å lette litt på min egen dårlige samvittighet, kjøpte jeg en pose smågodt til Frode, så kunne han kose seg med den etter maten.
Da jeg stod i kassen, hadde jeg en mor med to snørrunger bak meg, og foran meg stod en mann i 60-årene. Dama bak meg dreiv hele tida og kjeftet på ungene, og truet med ting som å ta fra dem Playstation og stenge dem inne på kottet og ingenting barnetvgodt. Det hjalp ikke det spøtt.
Mannen foran meg hadde akkurat betalt, og varene mine rullet nedover mot kassen for bipping.
Plutselig blir det helt stille bak meg, og en mann presser seg forbi meg og skal si noe til kassadama. Blodsukkeret mitt var ganske lavt og jeg kjente jeg begynte å bli en smule irritert. Jeg skulle akkurat til å åpne munnen for å lire av meg noe, da jeg kjente duften av etterbarberingsvannet hans. I neste øyeblikk hørte jeg en varm sunnmørsstemme som fortalte kassadama at han hadde betalt for den brokkolien han hadde i hånda, men at han hadde vært og byttet den.
Det støkk til i magen min, for det var jo politimannen!! Stig, som jeg kalte ham!
Kassadamen smilte og rødmet, og mumlet noe usammenhengende. Hun viste ikke den sjarmen jeg hadde gjort dagen i forveien, og var ikke vittig i det hele tatt.
Jeg tenkte at jeg nok hadde gjort et mye bedre inntrykk hos ham enn denne stakkars kassadamen. Hun var jo ikke "verdensvante meg" slik som jeg var.
Likevel kjente jeg et stikk av sjalusi over at det var hun som var mottakeren for det skjønne smilet hans i dag, slik jeg hadde vært i går. Hun ble plutselig dagens nyhet for ham, mens jeg nå sikkert bare var et vagt minne og knapt nok det.
Snørrungene bak meg hadde startet opp igjen for fullt, og jeg må si at det finnes ikke bedre prevensjon enn sånne unger!
Jeg gikk ut av køen og bort til stablene med øl. I kveld skulle jeg drikke meg så full at jeg ikke lenger hadde evne til å kjenne på dette forferdelige sviket.
21.7.06
Fredag.Første møte med Stig
"Faen", tenkte jeg og kikket lynraskt ned på speedometeret. Det viste omtrent 64. Jeg visste jeg kjørte i 60 sone, men ble plutselig i tvil.
Politimannen vinket meg inn til siden, og jeg ventet meg bøter og skam og ydmykelser.
"God kveld!", sa han med forbausende varm stemme som helt klart var et sted fra nordvestlandet.
"Vi er ute og sjekker at dåkke he på bilbelte, og det ser e at du he!", sa han med et blendende hvitt smil.
Jeg rødmet fra tærne og helt ut i de brune hårspissene mine, og prøvde så godt jeg kunne å smile til ham.
"Ja," sa jeg eplekjekt, "jeg kan jo ikke risikere din misnøye når du endelig vinker meg inn, vettu!" Jeg hadde da vel aldri sett fyren før!
Han hadde mørkebrunt hår, smilehull på høyre siden av munnen, øynene var gjemt bak mørke briller, men han hadde helt sikkert deilige øyne. Håret var kortklippet og særdeles kledelig. Han hadde passe tykke lepper, og de var lett rosa, og de så veldig myke ut. Aldersmessig tipper jeg at han var fem-seks år eldre enn meg.
Han lo en mandig og deilig latter, før han sendte meg avgårde med en lett
"Ha en fin tur videre!"
Da jeg kjørte derfra, var det som om jeg hadde gjort noe ulovlig. Ikke mot myndighetene, men mot ham som ventet hjemme. Han jeg hadde vært sammen med i åtte år, og som jeg elsket over alt i denne verden!
Hva hadde jeg gjort som var så ille, da? Flørtet bittelitt? Hva så? Jeg hadde jo aldri sett fyren før, og kom aldri til å se ham igjen, så da var det vel ikke så ille?
Jeg døpte ham Stig. Politimannen.
________________________________
Vel hjemme fikk jeg ikke Stig utav hodet. Jeg begynte å fantasere om armene hans, armene hans rundt livet mitt, armene hans som presset meg inntil en vegg, armene hans som... Uæææ!!! Hva var det jeg holdt på med!!!!
Det var "fredda'n" og jeg fikk mer og mer lyst på Frode, samboeren min. Og hele tiden var politimannen inni hodet mitt. Ikke på den måten at jeg hadde lyst til å flytte fra Frode og begynne et nytt og annerledes liv sammen med Stig, men på en slik måte at det kriblet både her og der.
Det var Frode jeg elsket med den kvelden, men det var politimannen jeg tenkte på...
Politimannen vinket meg inn til siden, og jeg ventet meg bøter og skam og ydmykelser.
"God kveld!", sa han med forbausende varm stemme som helt klart var et sted fra nordvestlandet.
"Vi er ute og sjekker at dåkke he på bilbelte, og det ser e at du he!", sa han med et blendende hvitt smil.
Jeg rødmet fra tærne og helt ut i de brune hårspissene mine, og prøvde så godt jeg kunne å smile til ham.
"Ja," sa jeg eplekjekt, "jeg kan jo ikke risikere din misnøye når du endelig vinker meg inn, vettu!" Jeg hadde da vel aldri sett fyren før!
Han hadde mørkebrunt hår, smilehull på høyre siden av munnen, øynene var gjemt bak mørke briller, men han hadde helt sikkert deilige øyne. Håret var kortklippet og særdeles kledelig. Han hadde passe tykke lepper, og de var lett rosa, og de så veldig myke ut. Aldersmessig tipper jeg at han var fem-seks år eldre enn meg.
Han lo en mandig og deilig latter, før han sendte meg avgårde med en lett
"Ha en fin tur videre!"
Da jeg kjørte derfra, var det som om jeg hadde gjort noe ulovlig. Ikke mot myndighetene, men mot ham som ventet hjemme. Han jeg hadde vært sammen med i åtte år, og som jeg elsket over alt i denne verden!
Hva hadde jeg gjort som var så ille, da? Flørtet bittelitt? Hva så? Jeg hadde jo aldri sett fyren før, og kom aldri til å se ham igjen, så da var det vel ikke så ille?
Jeg døpte ham Stig. Politimannen.
________________________________
Vel hjemme fikk jeg ikke Stig utav hodet. Jeg begynte å fantasere om armene hans, armene hans rundt livet mitt, armene hans som presset meg inntil en vegg, armene hans som... Uæææ!!! Hva var det jeg holdt på med!!!!
Det var "fredda'n" og jeg fikk mer og mer lyst på Frode, samboeren min. Og hele tiden var politimannen inni hodet mitt. Ikke på den måten at jeg hadde lyst til å flytte fra Frode og begynne et nytt og annerledes liv sammen med Stig, men på en slik måte at det kriblet både her og der.
Det var Frode jeg elsket med den kvelden, men det var politimannen jeg tenkte på...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
