Fremdeles syk, og i det melankolske hjørnet. Høsten nærmer seg, for trærne har begynt å kle av seg om til fargeprakten sin. Greinene på plommetreet jeg kjører forbi hver dag har blitt så tunge at de snart henger ned i bakken. Jeg skjønner ikke hvordan treet klarer å holde seg oppe! Tenk å eie det plommetreet og kunne gå ut og plukke seg litt fersk plomme sånn på ettermiddagen! Sukk.
Sukk igjen.
Og sukk igjen.
Fredags ettermiddag kom Frode hjem og var så strålende fornøyd med tingenes tilstand at jeg fikk helt dårlig samvittighet over å være syk. Han hadde fått beskjed om lønnsforhøyelse og stillingsendring, sånn at han fra nå vil være litt mer selvstendig. Det passer ham perfekt.
Jeg begynte å grue meg til jobb på mandag, og brukte store deler av fredagskvelden til det.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar