Mandag. Kræsjmøte på Mega.

Slankehysteriet har satt inn, og jeg gikk på stedet hvil mens jeg smørte frokost, mens jeg pusset tenner, og da jeg skulle ut i bilen, gikk jeg to runder rundt den før jeg kjørte til jobb.

På jobben var sjefstispa kommet tilbake, og hun så alarmerende blid og fornøyd ut. Hun smilte og sa godmorgen og kalte alle inn til et kjapt møte.

Hun kunne fortelle at vi skulle få en ny kollega. En kvinnelig sådan. Hun skulle komme innom allerede i neste uke og hilse på alle, og så begynne for fullt uka etter. Jippi, tenkte jeg.

Resten av dagen gikk ganske raskt, og da klokka var fire, kunne jeg sette meg i bilen og dra hjem. Jeg måtte selvfølgelig innom Mega for å handle, og hvem andre enn politimannen står i grønnsaksdisken og kjenner på tomatene??
Jeg stilte meg opp på litt avstand, og fulgte nøye med hvordan hendene hans befølte tomatene. For det var det de gjorde, faktisk! De befølte tomatene! Nesten kjærlig, så det ut som.

Jeg så det som i sakte film, at han la fingrene sine rundt tomaten, strøk litt over den før han klemte den forsiktig. Hadde jeg vært et kamera, ville jeg zoomet inn på hånden hans!
Så gikk han over til agurkene, og da rødmet jeg og måtte se vekk!

Jeg hadde glemt hva jeg skulle handle, og funderte veldig på hvorfor jeg aldri hadde sett ham her før? Eller hadde jeg det, men siden han ikke hadde gått i uniform så hadde jeg bare ikke lagt merke til ham?
Jo, jeg ville nok gjort det.

Han hadde ikke solbriller på her inne, og jeg håpte jeg skulle få et glimt av øynene hans. Kanskje de var brune? Eller grønne? Eller grå?

Det var det jeg gikk og tenkte på da jeg gikk langs hyllene som inneholdt suppeposer, pizzafyll og sauser og plutselig kom på at jeg skulle jo ha kjøttpålegg! Jeg kastet meg rundt, og kjente et dunk i hodet, og mistet nesten balansen et øyeblikk! Brillene ramlet på gulvet, og glasset falt ut av den ene siden. Jeg begynte nesten å gråte, fordi det var vondt og fordi det var flaut alt sammen.
"Ditte va ikkje meininga, altså. E e så utrule lei me!" kom det ovenfra et sted.
Jeg turte ikke å se opp. Ikke kom og si at jeg hadde kræsjet med Stig, politimannen?

Glasset ville ikke tilbake i innfatningen, og jeg fiklet vel ekstra lenge med det der jeg satt på kne foran ertesuppe og brun saus.
"Treng du hjelp med det?"

"Nei takk, det går greit", fikk jeg stotret fram.

Nå måtte jeg snart reise meg, og tok omsider tak i alle kreftene jeg hadde og fikk rettet ut beina på en meget lite elegant måte så jeg kom meg opp i stående. Det ville bli kul i panna, kjente jeg, for det banket godt, og jeg ble enda litt mer svimmel. Heldigvis stod jeg slik til at jeg kunne støtte meg på hylla uten at alt raste ned. Det var liksom bare det som manglet nå.

Jeg vågde meg endelig på å kikke opp og inn i øynene hans. De var grå! Jeg smilte fort, og sa takk for hjelpen og så svinset jeg meg bortover mot kjøttpålegget.

Brillene lå ødelagde i lommen, men optikeren min hadde lokaler like over veien for Mega, og der var det åpent til syv. Jeg slapp å betale for å sette inn igjen glasset.

Resten av veien hjemover satt jeg bare og håpte på at jeg aldri skulle treffe politimannen igjen. Bokstavelig talt.