Fredag. Endelig helg!

Våknet med en hodeverk fra helvete i dag, og bestemte meg for at det var fordi jeg nesten ikke hadde sovet hele natta. Armen hadde begynt å gjøre vondt rundt klokka to, så jeg måtte stå opp for å finne meg to tabletter og et glass vann. Etterpå var det vanskelig å få sove med en gang, så jeg lå og kikket i taket mens jeg prøvde å telle pulsslagene mine.
Jeg fikk nemlig sånn prosjektorvekkerklokke til jul av svigerfar, og den er slik at klokkeslettet vises i taket.
Å telle pulsslag for å sove, er noe jeg har gjort i mange år. Først finner jeg ut hva pulsen min er når jeg teller rette veien. Deretter teller jeg nedover fra det tallet om og om igjen til jeg sovner. Når digitaltallet bytter, begynner jeg på nytt, og det tar sjeldent mer enn tre til fire minutter før jeg snorksover.

I natt tok det veldig mye lenger tid enn det, og jeg tror søvnen tok meg rundt fire igjen. De to timene brukte jeg alle mine krefter på å la være å tenke på hva som hadde gjort Frode så taus dagen i forveien. Jeg vet jo at han av og til har litt dårlige dager, men han pleier liksom å si fra.

Så, altså, med hodeverk fra helvete, karret jeg meg på jobb og fikk stort sett sitte i fred for maset til sjefstispa. Hilde kom innom med noen papirer i ti-tiden, men nevnte ingenting privat. Jeg ble litt skuffet over det, men lot det gå uten å tenke for mye over det. Jeg hadde nok å gjøre, og da hun kom inn igjen på kontoret halv fire, lukket hun døren igjen etter seg før hun satte seg på besøksstolen min.

"Er alt bra med deg idag?", spurte hun.
Jeg ble litt paff, for jeg var ikke klar over at jeg sendte ut de signalene i det hele tatt. Vi kvinner (eller hvertfall jeg) sender ut sånne signaler med vilje noen ganger, for så å late som om vi ikke var klar over det når noen nevner det.

"Ja, jøss... Eller.. jeg har ikke sovet så veldig godt i natt, men det er nok bare armen som ikke er helt god igjen enda, tenker jeg.", og jeg sverger på at stemmen min hørtes overbevisende ut.
Hun begynte å snakke om et eller annet, men jeg fikk ikke med meg hva det var. Jeg så at munnen hennes bevegde seg, at leppene møttes og skiltes og helt sikker produserte fornuftige ord, men jeg klarte bare ikke å konsentrere meg om annet enn mine egne tanker.

Jeg tenkte på hva det var ved dette mennesket som fascinerte meg så veldig, og hva som gjorde at jeg ble varm i magen hver gang jeg kjente duften av henne, og hvorfor jeg så intenst forsøkte å ikke se på brystene hennes.

Innimellom disse tankene klarte jeg å fange opp noen av ordene munnen hennes produserte, og de var "vanskelig", "prate", "komme til meg", "en kveld neste uke". Ved et lykketreff greide jeg å nikke og bekrefte at jeg kunne på tirsdag. Vi skulle gå oss en tur først. Hjernen min fungerte igjen, så jeg fikk med meg noe, i det minste.

Vi sa hadet og så skrudde jeg av PCen og ruslet ut dørene.


Vel hjemme bestemte jeg meg for en gryte med tomatsaus, og hakket opp litt pølsebiter til å ha ved siden av. Jeg følte meg ikke så veldig kreativ at det gjorde noe, og sendte melding til Frode at vi skulle ha tomatsuppe og hvis han ville ha loff inntil, måtte han stoppe og kjøpe det på vei hjem. Fikk et irriterende kort "ok" tilbake, og kjente at dette nok kom til å bli en utrolig kjip start på helgen. Hva kunne jeg gjøre for å unngå det, tro? Lage noe annet, litt mer helgeaktig til middag, kanskje? Hva hadde vi i fryseren og kjøleskapet da?
I kjøleskapet var grønnsaksskuffen full av deilige ting jeg kunne bruke, og bestemte meg for å lage noe med pasta og scampi. Hvis vi hadde scampi. Det hadde vi!

Da Frode kom hjem, var han ikke i det dritthumøret jeg hadde fryktet, han hadde bare hatt det utrolig travelt da meldingen min kom, derfor så kort svarmelding. Og han ble i enda bedre humør da han oppdaget at jeg ikke skulle lage tomatsuppe likevel. Han fant seg en flaske vin han ville ha inntil maten, og lurte på om jeg også skulle ha. Jeg følte jeg snart kunne kalle meg periodedranker om jeg drakk denne helgen også. Men jeg hadde noe på hjertet, som jeg trengte å snakke med ham om, så jeg sa jeg også ville ha.

Etter det første glasset tok jeg mot til meg og fortalte Frode om hva jeg hadde oppdaget ved meg selv de siste ukene. Han lyttet oppmerksomt, uten å vise hva han måtte tenke.
Da jeg var ferdig, spurte jeg ham om hva han mente og trodde og syntes. Han var stille lenge. Så kikket han på meg og jeg kan sverge på at jeg så en tåre i øyenkroken hans. "Jeg syns,", sa han med litt grøtete stemme, "at jeg er utrolig heldig som er sammen med en som klarer å være så åpen og ærlig som det du er. Jeg setter veldig pris på at du forteller det til meg, og om du føler for å utforske dette litt mer, har du min hjerteligste tillatelse til å gjøre det. Jeg vet jo at du elsker meg, og jeg er ikke redd for at du skal kaste vekk det vi har sammen."

Jeg må ha sittet og gapt, for jeg kjente at hånden hans la seg under haken min og presset forsiktig haken min oppover slik at munnen min lukket seg igjen. Han smilte til meg. Med det gode varme smilet som bare han i hele verden er i besittelse av.
Jeg stotret fram at jeg ikke kom til å utforske noe som helst, og visste samtidig at jeg overhodet ikke var sikker på akkurat det punktet. Derfor sa jeg det også til ham.
"Du har hvertfall min velsignelse om du får sjansen til å utforske det, ok, vennen? Nå spiser vi den deilige maten du har laget til oss, drikker opp vinen, og så rusler vi til køys så jeg kan overbevise deg enda en gang om at jeg er den du vil dele resten av livet ditt med.", sa han, og så stakk han gaffelen i en bit scampi.

Etter maten og vinen og hver vår dusj, ga han meg to deilige "touch of heaven".