Mandag. Konfrontasjon.

Fikk nesten ikke sove i natt, lå bare og tenkte ut mulige tegn på at Frode er utro. Jeg våknet av svette flere ganger og den eneste tanken som var i hodet mitt var Frode som dunket på en eller annen dame.

I firetiden klarte jeg ikke å få sove igjen, og spekulerte på hvordan jeg skulle få kommunisert mine mistanker til ham uten at jeg ble beskyldende. Jeg fant ut at jeg skulle vekke ham og late som om jeg drømte og snakket i søvne.

Jeg så gjorde.

Jeg lå og sparket litt og slo med armene, og ”tilfeldigvis” kom jeg borti Frode flere ganger. Jeg merket at han våknet, og da søvnmumlet jeg noe om ”din jævel” og ”hvordan kunne du” og sånne ting. Dersom jeg har mareritt og Frode våkner av det, pleier han nemlig å trøste meg til jeg sovner igjen.

Han rørte meg ikke.

Jeg begynte å søvngråte, men ingen respons.

Så jeg ”våknet” av marerittet og snudde meg liksom mot ham for å få trøst, bare for å oppdage at han lå og kikket på meg. Uten å trøste.
Jeg lot som ingenting og spurte med søvnig stemme om jeg hadde vekket ham med marerittet mitt, og han sa at det hadde jeg ikke gjort, han lå våken av seg selv.

Jeg var ikke mye søvnig, nei, men la meg til i armkroken hans og ”sovnet” igjen.
Det gikk ikke lang tid før Frode sovnet også, og på et eller annet tidspunkt må jeg omsider ha fått sove, for jeg våknet av klokka da den ringte.

Da var Frode allerede gått på jobb, og det lå lapp på gulvet om at han måtte starte tidlig i dag, og at han håpet at jeg fikk en god dag til tross for marerittet i natt. Og så stod det nuzzer på slutten.

Jeg har en lei tendens til å overanalysere saker og ting, og tenkte at jeg sikkert gjorde det nå også. Det ville vært typisk meg å ha vondt i hodet, for så å gå på internett og lese om hvilke sykdommer som har hodepine som symptom, for så igjen å bli helt sikker på at det er hjernesvulst jeg har. For å si det sånn, man har god evne til å krisemaksimere, eller livlig fantasi, som barneskolelærerinnen min kalte det.




På jobb kom Hilde innom og spurte om noe greier, men for det meste jobbet jeg faktisk hele arbeidsdagen. Sjefstispa så jeg ikke snurten til, heldigvis, for jeg var virkelig ikke i humør til henne i dag.



På vei hjem måtte jeg handle på Mega, og traff på politimannen igjen. Jeg stirret med vilje i gulvet, og kunne merke blikket hans på meg. Jeg følte på en måte at han bare ventet at jeg skulle kikke opp så han kunne si hei. Noen ganger får jeg den følelsen når jeg overser folk jeg kjenner fordi jeg ikke har lyst til å hilse og utveksle overfladiske fraser, at de bare venter på blikkontakt før de går inn for landing.

Jeg handlet det jeg skulle ha, og kom meg så ut derfra.

Vel hjemme var Frode sin bil i oppkjørselen. Jeg gruet meg for det jeg måtte gjøre, og satt en stund etter at jeg hadde stoppet motoren. Jeg satt og stirret på stuevinduet og så for meg at Frode satt i sofaen og ventet at jeg skulle komme inn og gi ham et ”nå er jeg hjemme-kyss”.

Han satt akkurat sånn jeg hadde forestilt meg. Beina på bordet og med ryggen inn i hjørnet av to-seteren og så på TV. Han så flyktig opp på meg da jeg gikk gjennom stua og inn på kjøkkenet for å sette fra meg varene.
Mens jeg stod på kjøkken, kom han inn fra stua og tok rundt meg bakfra. Gjorde han det på en annerledes måte enn før? Nei, det føltes likt.

”Jeg har savnet deg sånn i dag, vennen”, sa han mens han gnurte ansiktet sitt inn i håret mitt. Han snudde meg rundt så jeg kunne legge armene rundt ham.

”Frode? Om du er utro mot meg?”, spurte jeg midt i klemmen.

”Hva?”, sa han og brukte skuldra si til å få hodet mitt bort fra den.

Jeg så ham rett inn i øynene.

”Er du utro mot meg?”, gjentok jeg.

Jeg syns jeg så at han flakket et nano-sekund med blikket, men det kan like gjerne ha vært sjokket over spørsmålet enn at det faktisk var noe i det jeg sa.

”Du vet jo at du har ødelagt meg for alle andre kvinner med å være som du er! Jeg kan ikke finne noen som er mer fantastisk enn deg, og om jeg av en eller annen grunn skulle bli ledig på markedet igjen, vil ingen noensinne kunne måle seg med deg. Hvorfor spør du om dette?”, sa han med et smil om munnen. Tonen i stemmen var bare kjærlig, ikke hånlig eller panisk eller mistroende.

Jeg klarte ikke å si at det var på grunn av fiklingen i helga, og at vi ikke fikk til å ha sex, så jeg skyldte på mitt påståtte mareritt fra i natt. Han trodde på det.

Man skal ikke lyve, men jeg er bare et menneske, jeg også, og klarer ikke alltid å være så skinnhellig som jeg vil ha det til. Jeg har mine feil, og de er så mange at jeg ikke har tall på dem.

Hvite løgner med et svakt gråskjær er bare en av dem.