Tirsdag. Hva er det jeg holder på med?

Våknet ti over seks med magen full av forventninger og sommerfugler. Kikket bort på Frode, og magen la seg til ro. Jeg hadde jo verdens beste mann ved min side, og kunne aldri greie å være noe annet enn tro mot ham. Selv om han hadde sagt at jeg hadde hans velsignelse til å utforske andre sider ved meg.
Jeg stod opp og gjorde meg klar for jobb. Frode hadde dagen fri, så jeg stakk hodet inn på soverommet for å si hadet og gla-i-deg før jeg dro på jobb.

Klokka var ti over halv åtte da jeg kjørte ut av innkjørselen, og det var den i går også. Det betydde at jeg ville være omtrent ved barnehagen kvart på åtte hvis jeg valgte den veien i dag. Og det gjorde jeg jo selvfølgelig!

Han var der i dag også. De hadde akkurat gått ut av bilen da jeg passerte, og i dag hadde han uniformen på. Skulle sikkert ut på kontroll senere. Jeg antar nemlig at politifolk ikke går med uniform sånn til vanlig, av en eller annen grunn.

Stig (nå MÅ jeg finne ut hva han egentlig heter) så usedvanlig kjekk ut i dag! Var det noe som var annerledes? Hadde han gjort noe med håret eller noe? Jeg kjørte så langsomt at bilene bak meg begynte å bli utålmodige, så derfor økte jeg farten for å unngå tuting i dag igjen. Ville jo ikke tiltrekke meg mer oppmerksomhet enn nødvendig!
Resten av turen mot jobb satt jeg og hørte på Dr Hook som sang: "When you think I loved you all I can, I'm gonna love you a little bit more" og så for meg to mennesker på et gulv, svette av elskov. Lykkelige. Tilfredse, men også lystne på mer.

I det jeg tok i døra inn til kontoret mitt, gikk det opp for meg hvorfor Stig hadde vært så mye mer attraktiv i dag enn tidligere. Han hadde plutselig blitt forbuden frukt! Det var han jo forsåvidt tidligere også, men nå var han plutselig blitt dobbelt så forbudt! Av en eller annen grunn føler jeg meg tryggere på meg selv når jeg på en måte er sikker på at ingenting vil skje. Det er som om jeg har en sikkerhetssele, og den andre har sikkerhetssele og det gjør at vi aldri kan dunke borti hverandre, uansett hva vi gjør.

Jeg var så fordypet i mine egne tanker, at jeg ikke merket at det kom folk bak meg som også skulle inn døra.

"Nå var du langt vekke, nå!", sa kollegaen min og smilte.

"Heh, god morgen.", smilte jeg tilbake før jeg skjøv døren åpen og gikk inn.


Det lå en lapp til meg på tastaturet. Fra Hilde.



"Jeg må muligen avlyse i kveld.
Noe har dukket opp.

Sorry. Snakker med deg
senere.

Klem Hilde."

Skuffelsen datt som en tung klump i magen, og jeg dumpet ned på stolen. Leste den om igjen. Og igjen. Hvorfor hadde hun ikke sendt melding? Hvorfor stod det "muligens"? Visste hun ikke? Og hvorfor ble jeg så skuffet over det? Det betydde jo bare at jeg fikk kvelden sammen med Frode likevel?

Jeg slo på datamaskinen og logget meg på jobbserveren, åpnet Outlook, og der lå det tre uleste mail til meg. En fra sjefstispa, en fra Hilde, og en fra en kunde. Jeg merket at jeg ble litt nervøs da jeg så at jeg hadde fått mail fra Hilde, og jeg pustet nesten ikke da jeg dobbelklikket på mailen hennes. Det skal innrømmes at det var med lettelse jeg så at det bare var noe jobbrelatert.


Halv to kom hun inn på kontoret mitt. Hvorfor hadde ikke jeg gått inn til henne og spurt? Det slo meg plutselig da hun stod i døren. Jeg kunne jo bare spurt! Eller til og med ringt inn! Noen ganger lurer jeg på om jeg er helt med i denne verden. Men kanskje jeg bare ville gi henne rom?

I alle fall stod hun i døra og smilte og fortalte at ting hadde ordnet seg likevel, og om vi kunne treffes utenfor leiligheten hennes halv syv. Jeg mhm-et og nikket og sa jeg gledet meg. Det var en overdrivelse, men det kunne jeg jo ikke si.


Resten av dagen gikk som en røyk, og før jeg visste ordet av det stod jeg i dusjen og gjorde meg klar til en kveld med Hilde. Av en eller annen teit grunn vasket jeg meg grundig, og var utrolig flau over det da jeg stod og tørket håret. Hva i all verden innbilte jeg meg, liksom?

Halv sju presis stod jeg utenfor hos Hilde og ventet. Men ikke lenge. Hun så sporty og frisk ut, og smilte bredt da hun så meg.


Vi gikk mellom en haug med hus, før terrenget åpnet seg og vi var ved et vann. Det gikk en flott tursti rundt vannet, og de hadde til og med satt opp lyktestolper, så her kunne vi gå når det ble tidlig mørkt også. Hun sa at det ikke var så lang tur, så jeg langet ut i en helsikes fart. Nå i ettertid har jeg vært på www. norgeibilder. no og sjekket at turen var nesten åtte kilometer! Ikke langt, liksom! Hah!

Da vi hadde gått rundt vannet og kommet tilbake til leiligheten til Hilde, hadde jeg rukket å bli litt kald. Og det sa jeg.

"Da skal du ta av deg buksa og sette deg under pleddet her", fikk jeg beskjed om.

Mens Hilde gikk på kjøkkenet og satte over te, tok jeg av meg buksa og krøp under pleddet. Jeg følte meg ikke helt lur der jeg satt uten underdel på, men det var jo bare Hilde, sa jeg til meg selv. Hun hadde dessuten satt på en sånn liten glødeovn som pekte mot meg, og snart kjente jeg at jeg begynte å få litt varme i ansiktet i det minste.

Da hun kom ut av kjøkkenet igjen spurte hun om hun skulle sette på noe musikk. Det hadde selvfølgelig ikke jeg noe i mot, og da Eva Cassidy sin sarte stemme hørtes gjennom høyttalerene, fikk jeg denne underlige følelsen av at kvelden kunne bli interessant. Hvilket den ble.

Jeg fant nemlig omsider ut navnet til politimannen!

Hvordan?

Vel, i korte trekk: fotoalbum, familiefest, broren til svogeren til søsteren til Hilde er ingen ringere enn min nå så kjære agurkmann, politimann, Stig. Hva han heter? Vet ikke om jeg orker å skrive det, engang...
Han heter Rune. Rune! Nei, han passer ikke Rune. Han er ikke en Rune.

Jeg klarte å ikke røpe noe, men fortalte Hilde at jeg hadde truffet ham gjennom jobben hans og et par ganger på butikken etterpå.
Hun kunne fortelle at han ikke var gift (altså ikke forbuden frukt likevel, men jeg kjente et sug i magen da hun sa det), og ikke hadde barn. Etter det hun visste, hadde han heller ikke kjæreste. Jeg lurte på hvem han hadde levert i barnehagen da, hvis ikke ungen var hans, hvorpå hun kunne berette om niesen hans som hadde fått barn tidlig. Søsteren til Rune var mange år eldre enn ham, og niesen hans var derfor ganske nært ham i alder. Denne niesen jobbet visstnok turnus og trengt litt hjelp hver sjette uke til å få levert datteren i barnehagen.
Han var altså en god og hjelpsom onkel!

Jeg ble både lettet og skuffet.