Lørdag. Fylleangst de Luxe

Hvem var det som var inni min kropp i går kveld? Som gjorde alle de tingene, og som tenkte alle de tankene? Det kan hvertfall umulig ha vært meg!

Stod opp klokka halv ti, hvilket er sent til meg å være. Jeg var den første som var oppe, og satte på kaffe til de to andre og te til meg selv. Orket ikke tanken på mat engang, så jeg satte meg i sofaen med teen og et diiiigert glass med Solo Lett.
I tankene mine gikk jeg gjennom den fatale kvelden minutt for minutt, og jeg skammet meg for langt over halvparten av dem! Når man er 33 burde man vite bedre enn å holde på slik! Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle røre alkohol. Ikke før jeg visste at jeg ville ha kontroll over inntaket og meg selv, i alle fall.

Jeg satt slik og skammet meg over meg selv da først Frode stod opp, og så Hilde. Ingen av oss hadde lyst på frokost, og vi satt tause og morgentrøtte i sofaen i nesten en halvtime. Da begynte humøret å komme seg, og vi pratet om kvelden som hadde vært. Tonen var løs og fin, og jeg kjente fylleangsten minke litt etter litt. Hilde kikket bort på meg i øyeblikk hun trodde seg usett, men for meg var blikkene hennes som nåler. Jeg kjente hvert eneste et.

Som om jeg bladde gjennom en rull med lysbilder veldig fort og i svart/hvitt så jeg igjen for meg kvelden og hva jeg hadde gjort. Det jeg hadde sagt fungerte som bakgrunnslyd for hvert bilde, og alt skjedde veldig fort. Rart at man kan tenke så fort, egentlig! Jeg mener, det tar SÅ lang tid å si ordene man tenker, men å tenke dem går lynende fort av og til! Rare greier.

I ett-tiden foreslo jeg å lage egg og bacon, og det falt i smak. Jeg lurte egentlig på når Hilde hadde tenkt å dra hjem, men det så ikke ut som om hun hadde det travelt. Alle spiste godt, og jeg tror det forsvant ti egg!

I fire-tiden kjørte Frode Hilde hjem. Det var jeg som ba ham gjøre det, for jeg følte meg ikke kjøresikker. Dessuten hadde jeg ikke lyst til å være sammen med Hilde alene helt enda. Tenkte liksom jeg ville at fylleangsten skulle forsvinne først. Jeg mente på at jeg ville føle meg bedre i stand til å takle hva hun enn skulle finne på og si. Etterpå skulle han til en kompis, så jeg kom til å bli alene en god stund.

Jeg gikk i dusjen og stod der til vannet ble kaldt. Noen ganger synes jeg det er ekkelt å dusje, merkelig nok, og det føles som et tiltak å stå der og såpe seg inn og skylle og tørke og kave. Ikke i dag. For hver dråpe som traff huden min følte jeg at jeg ble renere og renere og at gårsdagen betydde mindre og mindre. Skyldfølelsen min var det eneste som beholdt proporsjonene. Hver gang jeg blunket så jeg leppene til Hilde og hvordan hun så ut da hun lå under dyna. Jeg prøvde å riste på hodet, i håp om at glimtene av alt skulle gå bort. Det sier seg selv at det ikke hadde effekt.

Jeg skyllet av meg de siste restene av såpen, og kjente akkurat at vannet var begynt å bli kaldt. Idet jeg dro dusjforhenget til side, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å legge klart håndkle, typisk meg, og måtte danse på tærne over gulvet i en fykende fei for å hente et. Jeg etterlot meg små og rare fottrykk på gulvet, merket jeg da jeg trippet tilbake i dusjen. Det var da det skjedde. Jeg gled. Det hele gikk veldig fort, og jeg forsøkte det jeg kunne for å gjøre skadeomfanget så lite som mulig. Det syntes ikke å lykkes, dessverre, for først fikk jeg tak i hjørnehylla og raste ned alt som var oppi den. Så fikk jeg tak i dusjslangen og røsket den ut av koblingen. Deretter falt jeg inni hjørnet av dusjen og så ned på gulvet. Spør meg ikke hvordan jeg registrerte alt dette her. Kanskje jeg har funnet på det i ettertid da jeg så hvor galt det hadde gått?

Det er mulig at jeg var borte noen sekunder, for det gjorde ikke vondt med en gang. Smerten kom plutselig, som fra det blå, og da visste jeg i det minste at jeg ikke var død. Jeg klarte ikke å bevege meg, for alt gjorde veldig vondt. Armen lå rart og den verket intenst. Hodet dunket så hardt at jeg var sikker på at jeg kunne høre det! Smerten i armen stakk og pirket i meg, men selv jeg skjønte at jeg ikke kunne ligge der og vente på at Frode skulle komme tilbake en gang senere på kvelden!

Forsiktig prøvde jeg å rette ut lårene. Det gikk så vidt. Så skulle jeg bevege armen, og HERREGUD! Det gjorde så vanvittig vondt, og jeg så for meg brudd på elleve steder og gips og hele pakka. På et eller annet vis fikk jeg kommet meg opp og ut i stua der jeg ringte til Frode. Han skulle komme umiddelbart, sa han. Vel, umiddelbart i Frode sin verden var ikke det det engang pleide. Han kom etter en halv time! Og da han kom, unnskyldte han seg med at han ikke hadde satt av Hilde da jeg ringte, og at han hadde måttet kjøre henne hjem først.
Javel, tenkte jeg. SÅ viktig er jeg.

Da han endelig kom, hadde jeg kollapset i sofaen. Der lå jeg, splitter naken. Frode lo da han kom inn og så meg. "Hadde situasjonen vært annerledes, så ville jeg tatt deg med inn på soverommet og elsket vilt og hemningsløst med deg nå.", flirte han. Selv om jeg var skadet og hadde kjempevondt, satte jeg pris på komplimentet hans. Til tross for at jeg var døden nær var jeg altså attråverdig for mannen jeg elsker. Godt å vite når det kjennes ut som om armen og forsåvidt også resten av kroppen nettopp har vært gjennom en kjøttkvern!

I det samme han tok i meg, gikk det smertelyn gjennom armen, og jeg hylte til! Frode, stakkar, skvatt skikkelig til, og ble alvorlig bekymret for meg. Skulle egentlig bare mangle, synes jeg.
Han løp og hentet noen sterke smertestillende han hadde tatt for ryggen for noen måneder siden, og tok med et glass vann også. Jeg helte alt i meg med salig visshet om at jeg nesten ikke hadde spist frem til da, og at pillene kom til å gjøre underverker innen kort tid.

Vi kom oss ned til legevakten og ble satt til å vente. Pillene hadde begynt å virke, så jeg satt og ble trøttere og trøttere etterhvert som smertene ga seg. Det ble endelig vår tur, og jeg våknet til da legen bøyde og vendte på armen min. Han tvilte på at noe var brukket, men jeg tok røntgen for sikkerhets skyld. Ingen brudd, heldigvis, men jeg måtte holde armen i ro i en uke, og så fikk jeg et oransje armbind og gikk mistrøstig ut derfra med en resept på 20 deilige paralgin forte og en sykmelding ut onsdag neste uke. Vi løste ut resepten med en gang, siden vi er velsignet med kvelds- og nattåpent apotek her i byen.

Vel hjemme sovnet jeg i sofaen mens Frode smurte to brødskiver til meg. Jeg var helt utslitt og tablettene ga meg en sånn deilig avslappende følelse i hele kroppen. Noen sier at sex er best i verden, andre nevner visse matretter, men for meg er den beste følelsen i hele verden når sterke smerter gir seg. Det finnes ikke noe som er bedre, selv ikke sex eller god mat.

Frode vekket meg ømt da han var ferdig med maten, og han hadde til og med lagd en deilig kopp med te til meg, nøyaktig slik jeg vil ha den. Min skjønne deilig Frode!

Han hjalp meg av med klærne, og jeg puttet i meg ny forsyning med smertestillende før jeg krøp under dyna. For en dag!